Min familie
Det aller første minnet jeg har er ekkoet av min egen stemme.
Jeg satt i barnevognen og ropte Hoh! Hoh! mot en murvegg. Lyden som ble kastet tilbake fra veggen ble mitt første bevisste møte med verden, og vakte stor begeistring. Jeg var da to år gammel. Lyd har rett og slett alltid fasinert meg.

Jeg er født 19. mars 1957 i Bærum utenfor Oslo. Jeg vokste opp i en familie der kreativitet var høyt verdsatt. Det var et hjem med mye latter og følelser, med tanker og idéer, fantasi og påfunn. Det året jeg ble født kjøpte foreldrene en hytte på fjellet, der vi tilbragte somrene gjennom hele min barndom. I 1960 bygget de hus i en vestvendt li med mye skog og vakker utsikt ved Kolsås, 20 km. vest for Oslo. Dette ble den ytre rammen rundt oppveksten min. Vakker natur har alltid siden vært en viktig inspirasjonskilde for meg.

Faren min, Reidar Sevåg, er født i 1923. Han arbeidet på Norsk Folkemuseum fra 1947 til 1970. Musikketnolog og forsker ved Universitetet i Oslo, og leder for Norsk Folkemusikksamling fra 1970 til ´93. Fra 1962 medlem av “International council for traditional music”, der han var aktivt med i “The study group on folk music instruments”. Gruppen møttes ca. hvert 3. år på forskjellige steder i verden, ofte i Øst-Europa. Hver gang han kom hjem ble huset beriket med nye eksotiske instrumenter, som jeg stadig var bortpå for å bli kjent med nye klanger. Han skrev boken “Det gjallar og det læt” om norske folkemusikkinstrumenter (1973), samt en rekke vitenskaplige artikler om emnet. På 70 tallet hadde han også en serie tv-programmer om samme tema.

Moren min, Kate Holmsen Sevåg, er født i 1924. Tegner av yrke, og et kunstnersinn med mange talenter innenfor visuelle kunstformer. Familiens utpregede estetiker. Hun arbeidet som tegner på Norsk Folkemuseum i Oslo fra 1947 til 53 (der hun tidlig traff Reidar), og igjen fra 1970 til 90. Så mens broren min og jeg vokste opp, ofret hun jobben og var hjemme med oss i huset. Der tok hun samtidig på seg en del freelance tegnearbeid. Hun skrev to barnebøker med egne illustrerasjoner, som ble utgitt på Damms forlag: “Med tøfler i november” (1973), og “På tå i tresko” (1975).

Broren min, Gunnar, er fire år eldre enn meg. Også han har sterk interesse for musikk. Han var som barn innom Norges mest berømte guttekor “Sølvguttene”. Han slo så etterhvert inn på elektronikk, og sørget for at huset stadig ble fylt opp med selvbygde høyttalere, forsterkere, radioer og annet utstyr som kunne øke gleden ved å høre på musikk. Da jeg i 1985 bygget mitt lydstudio i Stokke, var han til stor hjelp med de tekniske innstallasjonene. På fritiden leder Gunnar grupper av turister gjennom den norske fjellheimen.

f.v. min far, mor, bror og jeg

Oppvekst
Jeg startet å spille piano da jeg var 5 år gammel. Min første og eneste pianolærer i oppveksten var faren min. Min interesse for tradisjonell musikkundervisning var imidlertid svært begrenset. Jeg ville helst finne ut alt selv, og i mitt eget tempo. Heller enn å lære å spille etter noter, likte jeg å høre ham spille, for så å forsøke å spille det samme etter hukommelsen. Allerede som barn hadde jeg stor sans for klassisk musikk, noe foreldrene mine presenterte for meg i rikelig monn, både gjennom plater, radio og min fars pianospill. Men store øyeblikk hadde jeg også foran radioen sammen broren min, der vi hørte på “10 i skuddet” eller Radio Luxemburg. Dermed fikk jeg en stor dose av tidens popmusikk inn i blodet. The Beatles var det helt store, og fikk avgjørende betydning for min musikalske forming.

I 11 års alderen begynte jeg å spille firhendig piano sammen med min klassekamerat Gunnar Berg Nielsen. Til stor begeistring underholdt vi på skolen og andre steder. Intet piano var trygt i denne perioden. Glansnummeret var en radbrukket, vill og meget fritolket versjon av Edvard Griegs “Dovregubbens hall”. Dette spilte vi på en skoleavslutning i 1973, og det var under denne fremførelsen at skolens meget strenge og aldri-smilende inspektør ble observert med rykninger i munnviken, noe i retning av et smil. Nettopp det opplevde vi som en gedigen seier.

Piano, kontrabass, bassgitar og orgel

12 år gammel begynte jeg å spille gitar. Da jeg var 13 dukket jeg opp med bassgitar i et Gospelband. Mine første profesjonelle spillejobber hadde jeg som bassist 15 år gammel i en trio med kameraten Gunnar (som da spilte trommer) og musikklæreren på skolen, Willy Strandli, som sang og spilte gitar. Vi underholdt vårt øldrikkende publikum på café i Hønefoss med slagere fra 50 og 60 tallet. Det var en tid med mye applaus. I denne perioden brukte Gunnar B. N. og jeg store deler av fritiden til å eksperimentere med båndopptager. Tilsammen spilte vi en rekke instrumenter, og med “Sound on sound” teknikk kunne vi legge alle disse instrumentene oppå hverandre. Det dreide seg om Beatles-låter, Mozart-symfonier og annet.

Til tross for denne musikalske mangfoldigheten, var det én musikkform jeg til et bestemt tidspunkt i min oppvekst hadde en sterk motvilje mot, og det var jazz. En musikkform som jeg fant “grov, stygg og uestetisk”. Men så en dag i 1972 fikk jeg se Walt Disney´s tegnefilm “The Aristocats” på kino. Scenen med kattene som spilte vill og uhemmet jazz på loftet helt til pianoet braket gjennom gulvet, gjorde uutslettelig inntrykk og ble for meg en åpenbaring for improvisasjonsmusikkens ekstatiske univers. Jeg var da 15. I årene som fulgte hørte jeg enormt mye jazz, ikke minst på plate i sene nattetimer sammen med gode venner. Noen konsertbesøk ble det også, og høydepunktene var da Count Basies orkester og Oscar Peterson besøkte Oslo.

Gjennom hele oppveksten hadde jeg det helt klart for meg at musikk aldri skulle bli min levevei. Jeg var redd for at musikken som betydde så mye for meg skulle lide under hverdagens rutine og kompromisser, og ville da heller ha den som hobby. Problemet var at ingenting annet virkelig interesserte meg. Så til slutt ga jeg etter, og begynte 16 år gammel mine studier.

Utdannelse
1973-76. Musikklinje ved Rud Videregående skole i Bærum.
Kirkeorgel og senere tverrfløyte som hovedinstrument. Pianoet ville jeg holde utenfor en klassisk skolering. Derfor valgte jeg å begynne forfra med andre instrumenter.
Skolens jazzlærer Henry Pehrson var også dirigent for Sandvika Storband. Han hadde lagt merke til min nyvakte interesse for jazz, og oppmuntret meg til å skrive en komposisjon for bandet sitt. Slik ble min aller første komposisjon “Eplevalsen” til, detaljert arrangert for fullt storband, og fremført på flere konserter. Jeg var stolt, og i ettertid ser jeg hvor avgjørende det er for et ungt menneske når noen har slik uforbeholden tillit til en.

1976-80. Instrumentallinje ved Barratt Dues Musikkinstitutt i Oslo.
Hovedinstrument tverrfløyte, biinstrument klaver.
Harmonilære hadde lenge interessert meg, og jeg kunne nå gjøre unna 3 års pensum i dette faget på 6 måneder. Jeg droppet også all undervisning i hørelære, men møtte opp på eksamen og fikk faktisk beste karakter i alle disipliner. Jeg fikk dermed frigjort tid til private komposisjonsstudier og en rekke andre musikkprosjekter paralellt med studiet. Dette var viktig for meg, fordi det klassiske musikkstudiet på denne skolen ikke fullt ut tilfredsstillte min musikalske nysgjerrighet.

1977-81. Private studier i komposisjon hos Bjørn Fongaard og Johan Kvandal.

Prosjekter, innspillinger og priser - kronologisk siden 1975
1974-83. Ved siden av mine studier spilte jeg keyboards i en rekke band, f. eks. “Craft” og “Noahs Ark” i Bærum. Dette var sammen med Finn Schatvedt, Freddy Ruud, Pål Søvik og andre.

I 1974 møtte jeg Lakki Patey på Rud Videregående, og nå ble mange skoletimer ofret til fordel for samspill i øvingsrommet. Han var allerede da en meget original gitarist, og jeg hadde stor sans for musikken han komponerte. Vi dannet snart bandet “Ischjazz”, en jazz/rock-kvintett der vi skrev all musikken selv. Bandet dukket opp som unge talenter på norsk TV i november 1976. I 1983 førte samarbeidet med Lakki frem til den første LP-utgivelsen: “Windflowers”. Prosjektet vakte oppsikt både på grunn av opphavsmennens unge alder og ved sin originalitet og størrelse; bestående av strykekvartett, messingkvartett og stort jazzensemble, der mange av landets fremste musikere medvirket. Platen ble nominert til Spellemannsprisen i jazz genren, og ble ved Norges Musikkhøyskole senere brukt i undervisningen som eksempel på fremragende arrangering.

1981 Jeg hadde nektet militærtjeneste på passifistisk grunnalg, og skulle nå være sivilarbeider i 16 måneder ved Norsk Folkemuseum. Dette var midt i en periode der viktige musikalske prosjekter tok form, og ble en stor konflikt for meg. Min frustrasjon over å bli hindret i å gjøre det jeg brant for, økte faretruende. Etter 4 måneders tjeneste ble jeg derfor frikjent for sivilarbeid, og kunne fortsette der jeg slapp. Men min korte tjeneste hadde hatt ett lyspunkt: På museet traff jeg en annen kunstnersjel; fotografen Morten Haug, som også hanglet rundt som sivilarbeider. Vi gjorde flere prosjekter sammen i årene som fulgte.
Jeg fikk dette året mitt første verk utgitt på noter: “Suite for two flutes”, på Lyches Musikkforlag.

1981-84. Jeg spilte i denne perioden i mange eksperimentelle band som keyboardist, og bl. a. turnerte jeg rundt på de fleste jazzklubber i Norge med bandet “Celeste”, med Erik Wøllo, Bendik Hofseth, Jan Erik Salater og Inge Norum. Et spesielt band med mange sterke musikalske personligheter som senere skulle gå i svært forskjellige retninger. Bandet utga i 1983 LP´en “Design by Music”(som nesten ingen har hørt), og vår siste konsert holdt vi på Molde Jazzfestival i 1984.

1982-86. Jeg komponerte musikk til 4 musikk/bilde-produksjoner for NRK TV, til bilder av fotokunstnerne Morten Haug og Thera Mjaaland. 2 kammermusikkverker og 2 elektroniske tapeverker. På det ene prosjektet medvirket dikteren Stein Mehren. Dette var en tid da Norge fortsatt bare hadde en tv-kanal, og det betydde selvsagt mye å få sin kunst presentert der. Jeg samarbeidet også med en rekke andre billed- og videokunstnere om utstillinger / fremførelser i denne perioden.

1983-88. Medlem av Ny Musikks Komponistgruppe. Jeg satt i styret fra 1985-88.

Januar 1984. Jeg flyttet til middelalderlandsbyen Triora i alpene i Nord-Italia med Statens Reisestipend. I total isolasjon ønsket jeg her å finne ro og konsentrasjon etter noen hektiske år i Oslo. På mange måter ble denne reisen et vendepunkt i mitt liv. 3 måneder senere kom jeg tilbake til Norge med en ny strykekvartett.

August 1984. Jeg fikk tildelt leilighet og arbeidslokaler i Bogen Kunstnerverksteder ved Oslofjorden, Bogen i Stokke, der jeg ble boende i 15 år. Dette stedet har hatt enorm betydning for mitt arbeid. Jeg startet straks å bygge opp et lydstudio, der jeg kunne arbeide med prosjektene mine i fred og ro. Fra mikseren hadde jeg utsikt rett ut på Oslofjorden. Min bror Gunnar hjalp meg med de tekniske innstallasjonene. Ved siden av en rekke elektroakustiske verker er her også CD´ene “Close Your Eyes and See”, “Link”, “Visual”, “Global House” og delvis “Bridge” innspilt og mikset. På disse platene medvirker en rekke av landets fremste musikere; Lakki Patey, Bendik Hofseth, Nils Petter Molvær, Paolo Vinaccia, Eivind Aarset, Vertavokvartetten og mange fler.

1985-86. De to elektroakustiske verkene “Silent Cello-landscape” og “The Chopping Block” blir til. De ble fremført på Ny Musikk Komponistgruppes årlige konserter (1985 og 86). The Chopping Block er et 11 minutters verk for tape utelukkende bygget på lyd fra hugging i forskjellige materialer. Utgitt på CD i ´99.

1986-93. Jeg fulgte i denne preioden regelmessig kurser i meditasjon i Norge og Sverige ved Aruna Kurssenter, ledet av Lisbeth Lind og Øivinn Øi. En spirituell skole der man praktiserte meditasjon, drømmetydning, healing, psykisk massasje, rebirthing pusteteknikk og andre disipliner. Allerede det første weekendkurset her i 1986 lærte meg mer om det å være kunstner enn hele mitt 7-årige musikkstudium tilsammen.

1987. Jeg laget et computerstyrt musikkverk til utendørs-lydskulpturen “Klangkvein” for IBM. Skulpturen ble laget av billedhuggeren Olav Orud, min nabo i Bogen Kunstnerverksteder. Komposisjonen er basert på et spesielt primtal-system og har en total varighet på et antall år som må beskrives med 39 siffer, nemlig
312 836 848 952 048 476 111 942 888 886 103 770 498 år. Redaksjonen for Guinnes rekordbok antok at dette er verdens lengste musikkstykke, men kunne ikke registrere det som sådan fordi den egentlige varigheten vil begrenses av hvor lenge avspillingsutstyret holder...

Dette prosjektet førte til at jeg begynte å arbeide med PC.

1987. Jeg skrev blåsekvintetten “The Lyrical Joke in the Secret Garden When the Leaves are Falling”. Urfremført av “Den Norske Blåsekvintett” i desember 87 i Oslo, på en Ny Musikk konsert. Innspilt av Bergen Wind Quintet 12 år senere. Det var det første kammermusikkverk jeg laget på computer.

1989. Mitt første soloalbum “Close Your Eyes and See” ble ferdig, men ble refusert av samtlige norske plateselskaper. For å sikre en kanal for min egen musikk, etablerte jeg derfor mitt eget plateselskap Siddhartha Records dette året – og utga platen. En stor lettelse; fra nå av var jeg uavhengig av plateselskapenes tanker om musikk.

1990. Med utgangspunkt i “Close Your Eyes and See”, undertegnet jeg en managementkontrakt med Steve Yanovsky i New York.

På våren skrev jeg musikken til Ingunn Bjørnsgårds ballet “Hvordan nærme seg en ballsjonglør”, fremført i Oslo.

1991. “Close Your Eyes and See” dukket opp på radio i Chicago og Los Angeles, USA. Jeg signerte en platekontrakt med Music West i San Francisco. Jeg sørget for å beholde Norge som territorium for mitt eget selskap Siddhartha, noe jeg har gjort med alle “multinasjonale” kontrakter siden. Kort etter var CD´en å høre på radio over hele Usa. Den lå 17 uker på Billboards liste over de mest solgte platene i sin genre i Usa. Platen fikk gode kritikker og ble kåres til ”årets plate” av Gavin Report Magazine i San Francisco.

1992. Som første europeiske artist undertegnet jeg platekontrakt med Windham Hill Records i California. Min første utgivelse på selskapet var “Link”. Jeg fikk nå distribuert min musikk over hele verden gjennom Windham Hills distribubtør BMG. Samme år undertegnet jeg forlagskontrakt med Warner Chappell i Los Angeles.

1990-93. Nå kom en ny fase der jeg samarbeidet med gitaristen og komponisten Lakki Patey, denne gangen om en duo CD med tittelen Visual. Platen kom ut i 1994 i Norge og i 1996 i Usa. Visual ble kåret til “The Best ambient recording of the year” i 1996 av Wind and Wire Magazine (Usa).

1993-95. CD´en “Global House” ble til. En “multikulturell” produksjon der jeg utvidet instrumentariet fra mine tidligere prosjekter med bl. a. australsk didjeridoo (Zotora), den cubanske perkusjonisten Sergio Gonzalez og strykekvartett (Vertavokvartetten). Denne "unike stilblanding" og mine "kompositoriske ferdigheter" ble stadig påpekt av kritikere internasjonalt. Med Global House oppnådde jeg en status som en betydelig artist internasjonalt i min genre, og det gjorde godt etter en viss motbør hjemme.

1994. Den 24. September dette året var en velsignet dag: Jeg traff den tyske fiolinisten Maria Meyer. Vi giftet oss to og et halvt år senere. Hennes musikalske vesen fikk stor innvirkning på mitt arbeid. Og på mitt liv.

1995-96 Siden “Celeste” ble oppløst i ´84 hadde jeg ikke spilt i noe band. Jeg etablerte nå mitt eget ensemble “The Global House Band”, med 7 musikere. Vi ga en serie konserter i Norge med materiale fra mine CD´er.

1996. Plateselskapet som til nå hadde utgitt min musikk over hele verden, Windham Hill, ble kjøpt opp av BMG, og fikk en annen musikalsk profil. Nå skulle det bli mer strømlinjet new age musikk, og selskapet mistet sin idealistiske identitet. Jeg og en rekke andre artister som ikke tilpasset seg dette ble sparket ut på dagen. Kort etter ringte Stephen Hill fra Hearts of Space, et uavhengig plateselskap i San Fransisco. Han hadde i mange år ønsket å ha meg på sin label, og benyttet nå sjansen. Noen måneder senere var kontrakten for albumet “Bridge” på plass.

I oktober startet produksjonen av en dokumentarfilm om mitt arbeid. Filmen var i utgangspunktet et initiativ fra NRK, men ble senere tatt over av andre. Prosjektet vandret fra hånd til hånd inntil det endelig landet hos regissør Trond Jacobsen.

1997 Min musikk ble innspilt av Philharmonia Orchestra i Abbey Road studios i London, for CD´en “Bridge”. Jeg benyttet anledningen til å prøve ut noen kompositoriske teknikker: “Annual Rings”, som er avsluttnings sporet på “Bridge”, er utelukkende vevet sammen av temaer fra de andre komposisjonene på albumet; spilt forlengs, baklengs og opp ned - opptil 5 temaer samtidig.

I mars samme år ble strykekvartetten han skrev i Italia i 1984 spilt inn i Tyskland av Triora Quartet Freiburg.

16. og 17. mai giftet Maria og jeg oss i Staufen, Tyskland. På høsten flyttet hun til meg i Norge.

1998 “Bridge” mottok den prestisjetunge “The Indie Award” (“The best New Age recording of the year”) i Usa. Prisen deles ut av de uavhengige plateselskapene i Usa, og har tidligere gått til bl.a. Frank Zappa og George Winston. Mitt arbeid ble av flere amerikanske media nå omtalt som den viktigste eksport av norsk kultur.

“The official oystein sevag web site” www.sevag.com ble etablert.
Jeg skrev sammen med Maria musikken til dokumentarfilmen om den norske maleren Edvard Munchs liv “Dance of life”. Filmen ble vist i NRK 1 julaften 1998, samt i en rekke andre land senere.

Maria og jeg startet et samarbeid med psykologen Katarina Martin i Tyskland. Vi improviserer musikk for fiolin og piano, som blir brukt som understøttelse for kursdeltagere under meditasjon, visualisering og forløsning av psykisk smerte.
1999 Blåsekvintetten “The Lyrical Joke...” ble innspilt på CD av Bergen Wind Quintet. Ensemblet fremførte verket på konsert i Usa.

1999-2003 Maria og jeg flyttet til syd-Tyskland i september 1999. En fase av livet var slutt, og en ny begynte. Dokumentarfilmen om mitt arbeid ble ferdig, og utgitt på video og flerspråklig DVD. Det ble også utgitt 3 samle-cd´er: “Pearl Collection” (Best of Sevåg), “Private Collection” (elektroniske eksperimenter 1983-88) og “Early Works” (kammermusikk 1984-87).

Som første projekt i Tyskland laget jeg musikk til Nils Lunds tv-film om nordmannen Helge Ingstad, som levde sammen med indianerne i nordamerika tidlig på 1900-tallet.
2001 Jeg hadde ansvaret for musikken til en helaftens ballet / multimedia forestilling “Dance of the Auroras - Fire in the sky”, initiert og koreografert av Professor Maida Withers, Usa. Urfremført på Nordlysfestivalen i Tromsø 27. Januar 2001. 3 uker senere hadde verket to oppførelser i Washington DC. Den Brazilianske computerkuntsneren Tania Fraga hadde bearbeidet satelittoptak av Solen og av nordlys, og forvandlet dette til 3 dimensjonal computergrafikk. Hennes bilder, som ble projisert på store skjermer bak scenen, ble tildels styrt interaktivt fra dansere på scenen. Danseensemblet var satt sammen av folk fra Russland, Polen og Usa. Mitt Global House Band sto for musikken.

Medlemsskap
1982 - : TONO (Norsk selskap for forvaltning av fremføringsrettigheter for musikkverk)
1983 - 88: NMK (Ny Musikks Komponistgruppe) Styremedlem 1985-88
1991 - : ASCAP (Amerikansk selskap for forvaltning av fremføringsrettigheter for musikkverk)
1994 - : BMI (Amerikansk selskap for forvaltning av fremføringsrettigheter for musikkverk)
1995 - : GRAMO (Musikernes, artistenes og plateselskapenes vederlagsbyrå)
1996 - : GRAMART (Plateartistenes forening)
1997 - : NOPA (Forening for norske komponister og tekstforfattere)

foto: Morten Haug